Ståa

 

Nå er det lenge siden jeg har skrevet her, og sist jeg gjorde det var ikke ståa så bra. Jeg slet med å skille virkelighet fra fantasi og tanker fra hendelser. Jeg kan med glede fortelle at det har endret seg!

Nå har jeg det bra. Jeg har mye energi og er mye ute med venner og kjente. Og jeg koser meg!

Endelig har jeg det bra igjen. Det er så godt å ikke være livredd. Ubeskrivelig godt.

Jeg sliter med mat nå, fordi mens jeg var dårlig, la jeg på meg en del. Jeg gjør alltid det.. Det er veldig vanskelig å takle nå. Jeg er veldig trist på grunn av det (men klarer å kose meg i u-matsituasjoner). Jeg skal prøve å nyte julen og prøve mitt hardeste og ikke bekymre meg for vekten resten av året. Men det er vanskelig. Jeg prøver å tenke at hvis jeg spiser jevnt nå, legger jeg på meg mindre når jeg må (og egentlig vil) spise masse i julen. Jeg vet ikke om det bare er noe jeg overbeviser meg selv om eller om det stemmer men det hjelper på et vis så jeg ikke føler meg så mislykket.

Jeg kjøpte meg ei bok i dag. «ser du meg om jeg forsvinner», av Kristine Getz. Jeg har bare lest et kapittel, men jeg gleder meg til å lese resten.  Handler om Kristine selv og anoreksien hennes. Dama i bokhandelen sa den har mye håp i seg. Håp om å bli frisk.

Jeg har det bra! Det håper jeg jeg har i lang tid nå, men første mål er å komme gjennom resten av året. Jeg har tro på at det skal gå bra. Ønsker dere en god helg.

 

Den andre verden

Det jeg skal fortelle om nå er veldig personlig og jeg håper dere leser med respekt. Dette er det personalet kaller psykotiske symptomer. Om det er det det er eller om det er virkelighet, varier hva jeg tror. I dårlige perioder er det dette min verden dreier seg om. I bedre perioder fungerer jeg helt som normalt.

Jeg har en annen verden. Den har ikke noe navn, men den er skummel. Den befinner seg på samme sted som jorda, men de har ingen tid der.

I den andre verden, er det sjefer og spioner. Sjefene hører jeg som stemmer og spionene ser jeg som gjennomsiktige skapninger i rommet.

Sjefene lager regler for meg, for hva jeg har lov å tenke og gjøre. Jeg må følge reglene, ellers får det konsekvenser. Konsekvensene kan være at noen blir skadet eller dør. Eller bare at noen ikke rekker bussen. Jeg føler jeg styrer verden med andre ord.

Spionene er der for å følge med på at jeg følger reglene. De kan være mennesker eller dyr, eller bare en tilfeldig form.

Jeg er også redd for å bli overvåket eller drept. Men det har jeg ikke lyst å gå mer innpå.

Grunnen til at jeg opplever dette, er uvisst. Men det kom i en periode da jeg følte meg ensom. Det kan ha vært en hjelp for meg da jeg ikke hadde noen andre.

 

Hei!

Jeg ville bare si hei og at det er liv i meg. Jeg vet ikke om jeg er glad for det eller ikke, helt ærlig, men jeg kjemper. Virkelig! Hver dag er en kamp, men jeg har allerede klart mange av kampene. jeg taper når det kommer til mat. der orker jeg ikke prøve engang. jeg får bare streve. Jeg har ikke krefter til å tenke på det akkurat nå. Når det kommer til sjefer og spioner, er det verre. jeg vil klare det, jeg vil ha kontrollen selv, men det er så tungt. Mange tårer er grått i det siste men jeg går visst aldri tom.

Jeg skal skrive et eget innlegg om hva sjefer og spioner er, for de som lurer på det.

I går sov jeg i leiligheten min for første gang. Jeg fikk leiligheten min i mars, men har ikke vært der så mye. Har jo vært innlagt to år nå…

Det gikk fint å sove i hjemme. «hjemme». Det føles rart å kalle det det. men det er jo faktisk hjemmet mitt. Jeg har aldri følt meg hjemme noe sted (har flyttet over 25 ganger), og kaller det bare leiligheten min. Men jeg prøver å venne meg til å kalle det hjemme.

Tanten og onkelen min var med. Vi laget hamburgere og koste oss med det. Så pratet vi bare fram til vi la oss. Det var skummelt å sove der, men jeg fikk sove til slutt. Jeg sov godt!

På fredagen sto vi opp og spiste frokost, før vi kjørte tilbake til sykehuset.  En vellykket permisjon.

Jeg sliter virkelig for tiden… Jeg har det fryktelig vanskelig.  Jeg vet ikek hva jeg skal skrive egentlig, men jeg har det ikke bra i det hele tatt.

Jeg tror jeg bare slutter her.

:-/

Det er en forvirrende tid for meg, dette. Jeg har masse sjefer og spioner og føler meg fjern. Det er vanskelig å få fram ordene. Jeg føler at jeg er fanget inni meg selv. Jeg vet ikke hva som skjer og hva som er drøm/tanker og hva som er mine egne tanker og hva som er sjefene som putter i hodet på meg. Jeg snakker nesten ikke, og holder meg for meg selv, men egentlig føler jeg for en stor klem. Jeg er redd de som går bak ryggen min skal knekke nakken på meg og jeg er redd jeg blir overvåket i alle kameraer. Det gjør det vankelig å ta bussen og å gå i butikker.

Hva spiseforstyrrelsen angår så er det vanskelig på det området også, om ikke så vankelig som det er i perioder. Jeg overspiser uten å kaste opp, fordi jeg trenger overspisingen men unngår å kaste opp så jeg legge fort på meg, og det er mer enn kjipt, men jeg vet ikek hva jeg skal gjøre. jeg prøver å unngå å overspise, men plutselig har det liksom bare skjedd. Jeg gleder meg til å flytte for meg selv etter nyttår så jeg kan lage min egen mat og ikek trenger å kjøpe inn emer enn jeg trenger der og da.

Jeg har fortsatt utgang og får ikke konsekvenser om jeg gjør noe «galt» og det er bra, tror jeg. Jeg vet ikke helt va jeg trenger nå.  I morgen skal jeg overnatte for første gang i leiligheten min. Jeg gleder meg ikke. Jeg gruer meg fordi jeg skal ha tanten og onkelen min med meg og jeg gruer meg til å måtte være sosial nesten et døgn.

Jeg har det vanskelig nå.

Mestringsfølelsen

 

For at man skal føle at man har det greit med seg selv, trenger man mestringsfølelse. Man trenger rett å slett føle at man klarer noe.

Selv merker jeg at når jeg får mestringsfølelse, forandrer jeg meg til det bedre. Hvis noen sier jeg er flink til noe, vil jeg gjøre mer av det. Hvis noen sier eller jeg selv merker at det er noe jeg får bra til får jeg en god følelse og jeg føler jeg duger til mer enn å forbruke oksygen.

For meg er skole noe som gir meg mestringsfølelse. På skolen gjør jeg det bra, og da føler jeg at jeg er smart. Det føles godt. Jeg tror ikke jeg er smartere enn andre, men tør å sammenligne meg med andre. Andre ting jeg føler mestring i er blant annet tegning (av visse ting). Det får meg til å føle meg bra når noen gir meg komplimenter for noe jeg har tegnet.

Dessverre har jeg også mestringsfølelse av negative ting. Jeg føler meg for eksempel flink hvis jeg går ned i vekt. Da føler jeg meg bra. Det innebærer også å spise lite eller å kaste opp. Men jeg tror og håper at jeg etter hvert klarer å la de positive mestringsfølelsene ta over for de dumme. For eksempel tror jeg trening vil føles motiverende for å ikke overspise.

Trening er noe jeg har planer om å komme i gang med etter hvert. Jeg trener jo litt på rommet mitt, men «ordentlig» trening. Det gleder jeg meg til. Jeg har høye forventninger til at det skal føles bra. Jeg håper jeg har rett.

Mestring er viktig. Uten mestring kan jeg tenke meg man blir deprimert. Man trenger å føle at man duger til noe her i verden.

Her og nå

Jeg føler jeg har ansvaret for en hel verden. Jeg føler at det jeg tenker og gjør, får konsekvenser for resten av verden. Det er veldig skummelt å tenke det. Jeg tenkte en feil tanke, også datt kontakten min på isen og brakk foten. Jeg tar på meg skylden for alt det vonde som skjer. Jeg bærer en stor bør på mine skuldre. Men er det egentlig jeg som styrer verden? Er det mitt ansvar? Personalet mener jeg tar feil. Jeg er usikker. Noen ganger tenker jeg at det jeg tror ikke stemmer. Men det er skummelt å skulle teste noe sånt. Jeg er redd for å lage store konsekvenser for verden. Det vil jeg jo ikke.

I tillegg sliter jeg med mat nå. Jeg har vær dårlig i det siste og da har jeg gått opp i vekt. Det er veldig vanskelig for meg å takle. Så nå er jeg veldig fortvilet over det.

Jeg er for tiden innlagt. Jeg har vært innlagt i mange år, men nå ser det ut til at innleggelsen går mot slutten. Jeg har begynt å jobbe mot å komme i leiligheten min i bofellesskapet. Jeg fikk den i mars så jeg har ennå ikke prøvd å bo der. Jeg gleder meg veldig. Det blir bra å komme ut av sykehuset. Det jeg gleder meg mest til, er å kunne lage min egen mat. Bare det ikke går over alle hauger som sist jeg prøvde å bo alene. Da gikk jeg raskt ned i vekt ig ble undervektig. Blodprosenten stupte og neglene ble helt tynne. Jeg vil bli tynn mer enn noe, men jeg vil ikke ødelegge kroppen min. Så nå har jeg i samarbeid med psykologen laget en kostliste med et antall kcal som er sunt for kroppen, men jeg går ned i vekt (på en sunn måte). Så nå får vi se om jeg klarer å forholde meg til den.